Stjerneskudd

Du kikket opp på himmelen og plukket ut den minst skinnende stjerna, og sa at den var deg, fordi du alltid sto i skyggen av alle rundt deg. Du var sikker på at du ikke hadde noen utstråling, og jeg vet det var derfor du sminket ansiktet ditt matt og utrykksløst hver morgen. Allikevel hadde han sagt at han elsket deg, ømt og vakkert. Han hadde sagt de tre ordene på en måte som fikk deg til å føle deg som en liten stjerne. Om ikke sola, så i hvert fall en liten ubetydelig en. Men like etter at han hadde uttalt kjærlighetserklæringen var han vekk, og alt som var igjen av ham var gjenklangen av stemmen i hodet ditt. Savnet i hjertet ditt var stort, men du så ham aldri, aldri igjen. Det var på den tiden du skjønte hvor ubetydelig en liten stjerne kan være. Oppdagelsen var vond, og du visste ikke om du en gang kom til å orke å blinke en siste gang før du slokket. Tårene brant og du visste du skulle tenkt over hvor vidt du likte slik påtrengende varme før du valgte å elske. Og da han plutselig så deg som stjerneskudd over himmelen fikk han sitt ønske oppfylt.