Søppel

Jeg er sulten. Hun tar på meg kamuflasjedrakt og forsøker å gjøre meg usynlig på dynga. Hun har som de fleste andre aldri likt restavfall eller lukten av gammel mat, men hun prøver stadig å kle meg ut som knuste rødvinsflasker. Skarpe kanter og rester av hjertemedisin. Jeg er søppel, jeg er skrot, men hun klarer ikke bestemme seg for hvilken konteiner jeg skal kastes i. Jeg vet hvor jeg hører til og skulle gjerne ha fortalt henne det, men søppel kan ikke snakke, så jeg holder kjeft.  Stemmen min er ikke rusten nok til å klare overbevise menneskene rundt om at jeg faktisk er ødelagt nok til å kastes uansett. Jeg har ikke dusja, og håper på at lukta av meg vil bringe meg til våtorganisk avdelig. Jeg har aldri vært så sulten.

Jeg er tørst. Pakker meg inn i sorte sekker og håper måkene vil like meg. Jeg vil bli jord. Fra jord er jeg kommet og til jord skal jeg bli. Men knuste rødvinsflasker nedbrytes ikke. De bare ligger der og pynter opp naturen helt til noen tråkker på dem, må til lege og ta stivkrampe. Jeg gjør meg kantete og spiss og håper at hun skal gå uten sko. Gamle rødvinsdråper er ikke godt nok, jeg vil ha blod. Jeg har aldri vært så tørst.

Jeg er mett. Jeg er full. Mett på oblater og full på altervin. Jeg vil bli hvit, jeg vil bli ren. Men avfall er ikke det.