Gal

den rare jenta
så grønne alver
rosa elefanter
og flyvende hunder

noe hun angret dypt
på å ha fortalt

for i lange tider etter
så hun kun
triste vegger
hvite senger og pilleglass

Rettsak

Dagene har vært som en rettsak mot meg selv. Jeg har anmeldt meg og alle ugjerningene jeg har gjort mot eget liv. Jeg er ingen advokat, og har lite å forsvare meg med. Jeg har ingen unnskyldning eller forklaring på alt jeg har gjort meg. Den som alltid har forstått meg best er meg selv, og nå er vi ikke engang på talefot. Jeg vil ikke miste deg, jeg trenger noen å hate.

-Men Martine, denne saken kan du jo bare vinne, sier du og ser ut som en psykolog. Jeg vet du har rett. Jeg har ikke annet å tape enn ansikt. 

Steinansikt.

Paranoid

jeg er redd for å drukne i tårehavet

vil svømme i vakum
tør ikke spise
 i redsel for kroken
uten bevegelse
 i frykt for garnet
paranoid?
pøh, 
fisker får vel ikke psykose

Dikt til ungdomsbestevenninna

VÅRT VENNSKAP

sammen
har vi levd livet
kjempet kamper
tørket tårer
og delt smil

sammen
har vi grått av glede
og grått av sorg

vi har følt oss døde
vi har følt oss levende
vi har følt oss smertefullt tomme
og vi har ofte følt oss litt for fulle

sammen
har vi ledd av oss selv
og ledd av andre

vi har holdt på å bli drept
av egne latterkramper
og blitt reddet
av hverandres klemmer

Jeg er glad i deg

Unik

jeg så deg komme
i krystallform
dalende ned fra himmelen
kald 
men hvit og ren
jeg åpnet munnen
fanget deg med tunga
lot deg smelte
for så å savne
hvor unik og vakker du var
før du ble vannet jeg latet
dagen derpå

Som et egg

jeg er som et egg
skallbelagt og rund

koker du meg
blir jeg hard

hvis du steker meg
legger jeg meg flat

og hvis jeg knuser
blir jeg skarp i kantene

Unik

halvdød av frost
teller jeg snøfnuggene
i håp
om å finne deg
i krystallene

Kaktus

du følte deg ikke veldig pigg
da jeg rev av deg nålene
og gjorde deg naken
du ville løpe fra meg
aldri se meg igjen
men røttene hindret deg
din eneste trøst
var å se meg blø
og tanken på at du
klarte å stikke meg
mens jeg
slet med å plukke
av deg alt forsvaret ditt
du så på flaska
higet etter å slukke tørsten
jeg lot deg slikke mine sår
for jeg visste
at det du virkelig trengte
var noe tjukkere enn vann

Du og jeg

Vi seiler sammen i vinden, du og jeg. Vi gynger på livets bølger, opp ned, hit dit. Du tviholder på flytevesten, og jeg vet du er redd for at flommen med intriger skal strømme inn og båten synke. Jeg vet du er redd for å miste. For vi har veltet før, du og jeg. Den gangen uværet var på sitt verste, det var full storm og motoren havarerte. Vi hadde tynnslitte blodårer ingen av oss klarte ro med. Men vi klarte allikevel å redde oss på land, du og jeg, selv uten vest, kart og kompass. Vi trodde alltid vi var så trygge, du og jeg. "vem kan segla förutan vind? Vem kan ro utan åror?" Vi var sikre på at det var oss, du og jeg. Vi var sikre på at vi kunne skilles uten tårer. Vi kunne ikke det.

Leveregler

Du har rett til å følge din egen natur og ditt eget
innstinkt, men ikke om du tror du er katt og vil leke med andres liv. 

Du har rett til å pynte på sannheten dersom den blir for hard, så lenge du ikke ender opp med ti høner.

Du har rett til å dømme, selv på runnlag av fordommer, men ikke hvis fordommene går på bekostning av dømmekraften. 

Du har rett til å sette deg selv høyere enn alle andre og se ned på dem, hvis du er på toppen av en skyskraper. 

Du har rett til å være mer glad i deg selv enn dine nærmeste, dersom du heter onkel Skrue og dine nermeste er mynter og seddler.

Du har rett til å si dine meninger, uansett utfall, så lenge det du mener hyggelig.

Du har rett til selv å bedømme hva som er rett og galt, hvis du følger loven, normer og etiske prinsipper.

Du har rett til å skrike etter oppmerksomhet dersom du
føler deg glemt, men det kan du gjøre inni deg.

Du har rett å kjefte og skrike skjellsord når du er sint, dette også så lenge du gjør det inni deg.

Du har rett til å kose deg over egen rikdom uten å tenke
på de fattige, tanker endrer jo ingenting, handlinger gjør -kos deg på. 

Du har rett til å bry deg om deg selv før andre, bare det du foretrekker er å sette dine medmenneskers behov først.

Du har rett til å velge om du vil være din egen Gud, eller
din egen Judas, men du burde ikke være egoistisk glad i sølvpenger.

Du har rett til å selv bestemme om du vil tenke med
hjertet eller med hjernen, uansett om du mangler begge deler. 

Kun minner

alle spirene
vi samlet på
og den blomstrende 
kjærligheten
som visnet
da vi sluttet å vanne
lot tørke med sinne
viftet bort håpefulle frø
og stilkene som bandt oss
da vi klemte
presset
tunge bøker og leksikon
fulle av lærdom
vi ikke orket lese
og vi festet livlige arter
med kontaktpapir
lot det suge til seg
skitten jord
og avkappede
døde røtter
og vi innså
at vi hadde blitt
hverandres herbarium
flate
vakre som minner
men uten liv og grobunn

Believe it or not- Destiny (bikkjas oppdretternavn)

DESTINY 
skjebnen 
som alltid treffer meg 
låser seg inn
i hjerterommet mitt 
skrur på lyset
og innreder det
med kjærlighet
slår på varmen
og maler rommet
i glade farger
bytter ut den paranoide
securitas alarmen
med seg selv
som liten
men varslende vaktbikkje
skaper ro og trygghet
finner seg til rette 
ved siden av meg
i sofaen
i senga
og vil aldri
aldri forlate meg
believe it or not

Cruiseskip

mitt liv er som et cruiseskip
jeg løper rundt i
uten å finne
riktig lugar

Flaskepost

jeg
er som en flaskepost,
flytende på store bølger
med et evig håp
om at noen til slutt
vil finne meg,
åpne meg
og lese meg

Tomme ord

når de bittesmå luftrommene

mellom hver bokstav

har mer innhold

enn selve teksten

og du leser mellom linjene

for å prøve å tolke

hva setningene egentlig betyr

demrer det for meg

hvor tomme ord kan være

Søppel

Jeg er sulten. Hun tar på meg kamuflasjedrakt og forsøker å gjøre meg usynlig på dynga. Hun har som de fleste andre aldri likt restavfall eller lukten av gammel mat, men hun prøver stadig å kle meg ut som knuste rødvinsflasker. Skarpe kanter og rester av hjertemedisin. Jeg er søppel, jeg er skrot, men hun klarer ikke bestemme seg for hvilken konteiner jeg skal kastes i. Jeg vet hvor jeg hører til og skulle gjerne ha fortalt henne det, men søppel kan ikke snakke, så jeg holder kjeft.  Stemmen min er ikke rusten nok til å klare overbevise menneskene rundt om at jeg faktisk er ødelagt nok til å kastes uansett. Jeg har ikke dusja, og håper på at lukta av meg vil bringe meg til våtorganisk avdelig. Jeg har aldri vært så sulten.

Jeg er tørst. Pakker meg inn i sorte sekker og håper måkene vil like meg. Jeg vil bli jord. Fra jord er jeg kommet og til jord skal jeg bli. Men knuste rødvinsflasker nedbrytes ikke. De bare ligger der og pynter opp naturen helt til noen tråkker på dem, må til lege og ta stivkrampe. Jeg gjør meg kantete og spiss og håper at hun skal gå uten sko. Gamle rødvinsdråper er ikke godt nok, jeg vil ha blod. Jeg har aldri vært så tørst.

Jeg er mett. Jeg er full. Mett på oblater og full på altervin. Jeg vil bli hvit, jeg vil bli ren. Men avfall er ikke det.

Hvordan du har det

jeg tenkte på dagen
jeg hadde smuglånt
framkomstmiddelet ditt
og gått et stykke
i dine sko

kjent hvor vondt
stoffet presset på tærne
og hvor hardt såla
egentlig traff bakken

uten å gi fotfeste

Forstår meg ikke

og utviklingen min
stoppet der,
midt i tennåringstrass
og identitetskriser

du ønsket meg godt,
sa du,
men sannheten var
at ditt intetanende
drepte meg den dagen,
og det kun fordi jeg
lot deg gjøre det

du mente kanskje hjelpe,
men ditt sinn
manglet forståelse
og ditt intellektuelle
manglet kunnskap

-Trekk din
hjelpende hånd tilbake,
bedreviter
for du eier ikke evnen
til å se det skjulte

og du har ingen anelse
om hva det vil si
å leve i egen verden

fanget,men med fri fantasi
og tilbaketanker

redd,
paranoid, alene og ensom

mens du skryter
av full kontroll og
jordnærhet
finner jeg nisser og troll i stua

du ler
at du ikke gråter

Mange fisker i havet

-vi gjør som alltid før,
sa du
-jeg drar på fisketur
og du
er den dumme fisken som biter på

jeg overså minnene
om hvor vond kroken var i munnen
og hoppet uti vannet

i håp om å bli din

det var da du så på meg
lo og sa at du uansett
ville og hive meg
ut igjen

for det finnes jo mange
fisk i havet

Om å tie

jeg vet du ønsker spørre meg
hvordan jeg har det
selv om du er stille

og jeg svarer lydløst
at det ikke går så bra,
men takk som ikke spør

Hjerte til salgs

du sa
at mitt hjerte
var stygt og forfallent
og at du ville selge det
til noen
som hadde råd
til å pusse det opp

Eget fengsel

jeg ville
drepe meg selv
men gjorde det ikke

for jeg vet
at det er ulovlig
å drepe

ikke har man lov
til å skade eller,
tenker jeg

og skjønner med ett
hvorfor jeg sitter i fengsel

Bombe

Du sier at bombetruslene som preger livet mitt er basert på vonde følelser. Det utsagnet faller ikke som noen bombe selv om det eksploderer hjertet mitt. Jeg plukker opp de rustne bitene av det og forsøker å pusle det helt igjen. Øynene gjør seg så tomme de klarer og tennene lager hull på innsiden av leppa. Steinansikt, steinansikt. 

Du sier at de vonde følelsene mine er som tikkende bomber. Jeg vet du generaliserer på grunnlag av fordommer. Gal jente, gal mann. Tårene brenner i øyekroken, men setter aldri fyr på kinnet. Flammene rekker ikke veken på bomba som truer med å gå av med pensjon. Jeg er treffsikker kanskje, men ingen revolver.

Om å krangle

når ordene hagler

og stillheten pisker

når vi ikke lenger klarer

å se hverandre i øynene

og vi begge lurer på

hvorfor vi

slår hverandre så hardt

når vi egentlig ønsker

å klemme

Selvmord

du rusler mot lyset

ikke voldsdømt
men med drap i sinnet

rusler du mot lyset

du vet ikke hvorfor du rusler
eller hvor du rusler

kanskje fordi du ikke har noe sted å rusle til
eller noe sted å bli værende på

så du rusler mot lyset

ikke voldsdømt
men med drap i sinnet

rusler du mot lyset

til det blender
deg til stans

du kysser revolveren
nyter smellet

før du rusler mot lyset

Uønsket

du sier
at jeg er som en bikkje

som logrer med halen
og alltid overfaller deg med glede
når du kommer

bjeffer og knurrer
hver gang noen trår over
det jeg tror er mitt teritorium

du sier
at du er glad du ikke har hund

Men mamma, mamma

mamma, mamma
jeg vet at du led 

dine tårer
brant på mine kinn
og mitt selvbilde
revnet din sjel

mamma, mamma
jeg vet du var redd
da jeg ville gi opp
og nektet å leve
livet du ga meg

mamma, mamma
jeg vet at du gjorde
alt hva en mamma
kan gjøre
når barnet
faller og slår seg
og ikke ønsker plastres

jeg vet
jeg vet
at jeg ufrivillig raserte hjerterommet ditt
og jeg vet det tok tid
å rydde og sortere

men mamma, mamma

selv om du ikke klarte berolige meg
da jeg var som besatt
selv om du ikke klarte virkelighetsorientere meg
da jeg misforstod livet
eller stoppe kaoset i hodet

klarte du alltid å se meg
selv da jeg ikke
fant meg selv i speilet

og å reparere meg
hver gang
jeg ble ødelagt

Tro

du snakker om Jesus
og hvordan han ga sitt liv
for våre synder

jeg tror ikke

du synger for maten
folder hendene og ber
etter det gode

jeg tror ikke

-men jeg tror på deg
sier jeg

og håper du snart vil slutte
å lære meg
hvordan Jesus led på korset

Om å ikke gi seg

-jeg sparer ikke på tamme metaforer
sa du
og kastet diktet mitt

-og jeg sparer ikke på ord
svarte jeg
og skrev et nytt et

Om å spørre mer

Hvordan har du det?

Hun hadde vært borte fra skolen i flere dager, og jeg forstod med en gang at hun hadde brukt mesteparten av tiden liggende der, nederst i fotenden av senga og rugget fram og tilbake. Hun kvakk til i det jeg spurte henne. Hun vred på seg, unngikk blikket mitt. Jeg så hun hadde det vondt.

Men jeg spurte ikke mer.

Dagen etter var hun borte. De siste skrikene hennes hadde gjenklang i hodet mitt og blodet hadde festet seg på netthinnen. Jeg lukket øynene og forsøkte å glemme, men alt hva jeg så var henne. Det var ikke mange dagene siden, men savnet var stort allerede. Jeg deiset ned i senga og tok meg selv i å rugge som henne. Det var da du kom. Du satt deg ned ved siden av meg og lurte på hvordan det gikk. Jeg ville så gjerne fortelle, men klarte ikke. Jeg vred på meg, ungikk blikket ditt og ønsket så inderlig å snakke med deg.

Men du spurte ikke mer.

Stjerneskudd

Du kikket opp på himmelen og plukket ut den minst skinnende stjerna, og sa at den var deg, fordi du alltid sto i skyggen av alle rundt deg. Du var sikker på at du ikke hadde noen utstråling, og jeg vet det var derfor du sminket ansiktet ditt matt og utrykksløst hver morgen. Allikevel hadde han sagt at han elsket deg, ømt og vakkert. Han hadde sagt de tre ordene på en måte som fikk deg til å føle deg som en liten stjerne. Om ikke sola, så i hvert fall en liten ubetydelig en. Men like etter at han hadde uttalt kjærlighetserklæringen var han vekk, og alt som var igjen av ham var gjenklangen av stemmen i hodet ditt. Savnet i hjertet ditt var stort, men du så ham aldri, aldri igjen. Det var på den tiden du skjønte hvor ubetydelig en liten stjerne kan være. Oppdagelsen var vond, og du visste ikke om du en gang kom til å orke å blinke en siste gang før du slokket. Tårene brant og du visste du skulle tenkt over hvor vidt du likte slik påtrengende varme før du valgte å elske. Og da han plutselig så deg som stjerneskudd over himmelen fikk han sitt ønske oppfylt.

Svik

med dårlig samvittighet
handler jeg
uten å betale

Forvirra

når

friheten fanger meg
og jeg ikke vet om jeg tør
å være trygg

stillheten overdøver ordene
og jeg forsøker å forstå
det livet aldri sier

får jeg lyst til å skrike
at jeg er lei

der jeg står alene
med hodet under vann
livredd for å bli våt

og drukner
i egen selvmedlidenhet

To sider, samme sak.

Jeg visste ikke hva jeg skulle tro der du kom ridende gjennom luften på pegasusen din og fortalte meg at jorda var vakker også fra utsiden. Du hadde alltid trodd på de gode tingene. Alltid forsøkt å overbevise meg om at verden var god. Jeg hadde forsøkt å motbevise det etter beste evne. Snakket om klimakrise og arbeidledighet, vist deg forferdelige krigsbilder og informert om sultne barn i Afrika når du ikke spiste opp all maten din. Jeg hadde forsøkt å vise deg hvordan livet hang sammen, gang på gang, men du så visst bare hva du ville se. Du snakket om kjærlighet og vennskap, vakker natur og grønne skoger. Du kunne vært en god eventyrforteller, hadde du bare ikke erstattet alle trollene med gode hjelpere. Like så kunne du vært en flott foredragsholder, hadde det bare vært snev av sannhet i ordene dine. Den simple positiviteten din sluttet aldri å forundre meg. Der jeg så tunge trapper så du en velfungerende heis. Vi hadde ofte kranglet. Du hadde kjempet for å nå lyset, jeg hadde tviholdt på det mørke. Men vi hadde da støttet hverandre også, vi hadde stått sammen i alle kamper. ”Motgang gjør en sterk”, hadde du sagt. ”Tiden leger ingen sår” hadde jeg svart.
Jeg var glad i deg den gangen. Men da du nå kom svevende ned på den store, stygge hesten følte jeg bare forrakt. Du hadde sviktet meg den gangen jeg dro av meg huden, rullet meg i salt og slikket egne sår. Du hadde sviktet meg da jeg oppsøkte helvete og du nektet å bli med meg dit. ”jeg kan le og gråte med deg, men egen grav, den får du fikse selv” hadde du sagt og blitt borte. Du visste jeg ikke kunne dø uten deg. Jeg visste jeg ikke kunne leve uten deg. Du steg høflig av hesten og rakte meg hånden. Jeg ville ikke tilgi meg selv.

Unnskyld

unnskyld
unnskyld for alle søvnløse netter
netter du gråt
gråt alene og ensom
ensom

unnskyld
unnskyld for alle marerittene dine
dine hender som beskyttet meg
meg som ønsket død
død

unnskyld
unnskyld for alle sårene med salt
salt som rant fra mine øyne
øyne uten syn eller blikk
blikk

unnskyld
unnskyld for alle våpen du
fant
fant for min skyld
skyld blandet med skam
skam

unnskyld
unnskyld for alle truslene jeg uttalte
uttalte med stor lyst
lyst til å gjøre slutt
slutt

unnskyld
unnskyld for alle tap du
hadde
hadde lyst til å klemme
klemme meg godt
godt

unnskyld
unnskyld for alle vonde
stunder
stunder vi ønsker å glemme
glemme og tilgi
tilgi

unnskyld
unnskyld for alle redsler og sorger
sorger som drepte på innsiden
innsiden vond og kald
kald

unnskyld unnskyld unnskyld
unnskyld for at du led
led med mine plager
plager som ønsket drepe
drepe den eneste jenta jeg hatet
hatet mot meg selv
selv min verste fiende knuste
knuste speilbildet av meg selv
selv i solen følte jeg kulde
kulde på innsiden av hjertet
hjertet som ikke var mitt
mitt sinn som skrek på dagen
dagen som i natten
natten med stjerneklar himmel
himmel som regnet blod
blod som rant fra kniven
kniven klarte å hindres
hindres i å drepe jenta
jenta som nå sier unnskyld
unnskyld unnskyld unnskyld

unnskyld
unnskyld men jeg trives ikke som noen
noen unnskyldatjegertil jente
jente som heller ønsker å si takk
takk

takk for at du var der
der for meg alltid
alltid som min medkjemper
medkjemper i krigen
krigen mot meg selv
selv er jeg sterk nå
nå kriger jeg alene
alene har jeg styrke
styrke til å kjempe
kjempe for seg selv
selv i motgang

Forsøker å se ut som et menneske

munnen skriker hemmelighetene høyt
og lyver sannheten fram

du klarer ikke se nyansene av ingenting

jeg svelger fargene
og forsøker se ut som et menneske

I dag skal du få tillatelse til å puste

Du gråter lydløst. Jeg hører deg likevel. Lyden av salt vann som aldri treffer hodeputa gjør meg gal. Febrilsk leter jeg fram "sov i ro" proppene og presser dem så langt inn i ørene som mulig. Jeg hører deg likevel. Like lydløst som alltid. Jeg vet jeg burde føle smerte, ha vondt langt inne i meg, men jeg har ikke det. Samvittigheten plager meg ikke nevneverdig. Du vet veldig godt at du er min fange, der du ligger tett, tett inntil meg og tigger om trøst og frigjørelse. Men jeg enser ikke de usynlige tårene dine. Jeg elsker deg for å ligge der på madrassen, helt musestille. Jeg elsker deg. 

Jeg kan ikke se håpet i øynene dine lenger. De er tomme. Før kunne jeg hvertfall  se håpet i øynene dine hver gang jeg åpnet hjertedøra på gløtt og tittet inn. -kanskje, kanskje glemmer hun å låse døra etter seg, tenkte du, men innerst inne visste du like godt som meg at den har smekklås. Nå vet jeg ikke hva du tenker. Det er kaldt mellom oss. Jeg vet ikke om du noen gang var glad i meg, eller om du vil bli det i det hele tatt, men det bryr meg ikke. Jeg eier deg, du er min.

Jeg er sliten. Sliten av å høre den evigvarige gråten som befinner seg dypt inne i deg, men som ikke slippes ut. Du har ikke fått lov til å gråte. Jeg snur meg mot deg, ser deg inn i øynene, de er døde. Jeg stryker deg over kinnet. Du er kald. "I dag elskede, i dag skal du få tillatelse til å puste," hvisker jeg og legger meg om mulig enda tettere inntil deg. Jeg føler ikke pusten din. Du er borte. Jeg tar meg selv i å smelte inn i deg, bli borte inni deg, forsvinne med den siste surklinga.

Jernet gnisses hardt mot håndleddet, neste dag er  jeg i varetekt.

Ugjenkjennelig

-er du fremdeles deg?
Spør jeg stille
Og håper du fremdeles finnes

-hvem er du?
Spør du tilbake
Og det går plutselig opp for meg

At jeg ikke er til å kjenne igjen

Falskt vennskap

jeg trodde
at vårt vennskap
var laget av gull
støpt sammen
helt fra begynnelsen av

men det viste seg
kun å være
forgyldt isopor

Falsk kjærlighet

jeg husker tiden
vi begge trodde vi var verdensmestere
i kommunikasjon
mens vi egentlig
kranglet oss 
tomme for intelligens

jeg husker tiden
vi gråt på 
hverandres skuldre
og tørket tårene
med sandpapir
i stedet for silketørkler

jeg husker tiden
da vi ønsket oss hudløse
for så å rulle oss i salt
med et intenst ønske
om å føle på enda større smerter
enn hverandres nærvær
det var på den tiden
vi begynte å se løgnene
bak all sannheten

og trodde vi elsket

Gull og gråstein

du ber meg begrave min beste venn
og min verste fiende
i samme kiste

du ber meg bli stånde i speilet
helt til jeg klarer å gjenkjenne
jenta som stirrer tilbake

du ber meg ta små biter
og virkelig smake på livet
i stedet for å sluke det rått

dine ord er kanskje gull verdt
men jeg har alltid foretrukket
gråsteinen min hverdag er bygget av

Mitt sjelsteater

jeg maler
mitt sjelsteater
i sort

for så å

lyse det opp igjen
med lyskastere
som blender publikum

jeg forsøker i stillhet
å tolke stykket

men impulsene 
strømmer så fort
at jeg glemmer manus

livet mitt står stille
utenifra
mens jeg leter vilt
etter riktig kostyme

men ikke før

jeg har forstått rollen
er skuespillet
over

og folk snur seg vekk
fra min virkelighet
som alle tror
er et dårlig spill

Dårlig bok

du spør meg hvorfor jeg gråter

og jeg sier
at jeg er som en åpen bok
og ber deg lese meg

du fnyser
og svarer at jeg i så fall er en veldig dårlig en

før du lukker meg

Som en uvannet blomst

jeg er som en
uvannet blomst
ribbet for kronblader
halvdød
vissen
med hengende hode
bøyd rygg
og skitne røtter
før du plukker meg
putter stilken i vann
og kaller meg vakker
later som om
du plukker vekk
bladene på det tomme
hodet mitt
elsker
elsker ikke
havner på elsker
kysser det lille
som er igjen av meg
snur meg
og livet mitt
opp ned
og henger meg opp
til tørk

eiga skuld

eg sa
det var di
skuld
at eg
gjekk på trynet
endå eg eigentleg
visste
at det var eg
som spente
bein på meg sjølv..